Refleksjon etter første semester

Ett semester har gått forbi og juleferien er endelig her, derfor tenkte jeg å reflektere litt over semesteret som er gått. Hadde lyst til å blogge gjennom semesteret, men tiden fløy visst avgårde med sport, aktiviteter og lekser. Jeg har tenkt til å gjøre dette ved å svare på de spørsmålene jeg får oftest når jeg sier at jeg studerer i utlandet først og så fortelle litt om hva jeg tenker om semesteret halvveis gjennom første året.

Hva studerer du egentlig? 

Dette er et litt vanskelig spørsmål siden vi selv ikke velger så mange fag. Sciences Po står for Sciences Politiques og har derfor et sterkt fokus på samfunnsfag og politikk, men man bestemmer seg ikke for hvilket fag man fordyper seg i da de tror at en bred faglig bakgrunn er positivt. Første semesteret tok jeg derfor Grunnlovsrett, Mikroøkonomi, Historie, Politisk filosofi, mattematikk, spansk og fransk. De fleste har en veldig lik kombinasjon, men med forskjellige språk og valgfag.

Hvorfor Frankrike og Sciences Po? 

Jeg visste ikke helt hvilket fag jeg ønsket å fordype meg i, men jeg er utrolig interessert i politikk og samfunnsfag og derfor syntes jeg Sciences Po passet bra, jeg har også prøvd å lære meg fransk siden videregående og ønsket å virkelig bli god så jeg kunne ha muligheten til å senere bruke det i yrkessammenheng.

Må du prate fransk? 

Siden jeg går på Sciences Po Campus de Reims som har et fokus på Europa og Nord-Amerika har vi våre obligatoriske fag på engelsk, så har vi språkundervisning ved siden av. Jeg har også muligheten for å ta et valgfag på fransk etterhvert. Fransk som alle språk er utfordrende å lære, så tips som vises i denne videoen kan hjelpe i blant.

Du bor i Paris da, eller? 

Nei, utrolig nok er ikke Frankrike det samme som Paris, selv om jeg bare bor 45 minutter er det ikke så ofte vi drar inn til Paris. Det er utrolig herlig å ha den muligheten siden det er så mye mer som skjer i Paris enn i Reims. På samme tid er jeg veldig glad for å bo i en mindre by som ikke er så overveldende. Glem heller ikke at vi har Champagne!

---

Litt tilfeldig er det alltid hvor man ender opp, men selv etter en tøff start har jeg virkelig funnet min plass på skolen og gleder meg til neste år også. Sciences Po er uten tvil utrolig utfordrende og jeg har aldri studert så mye i hele mitt liv. Det er mye fokus på det akademiske fordi Sciences Po har et rykte for å være en veldig god skole.

På skolen min er det mye internasjonal fokus siden halvparten av elevene er fra Frankrike og resten fra hele verden. Dette er utrolig bra fordi jeg var veldig redd for å ikke finne detetter UWC, selv om det helt klart ikke er det samme og det er mye flere privilegerte mennesker på Sciences Po enn på UWC.

Jeg har blitt kjent med fantastiske mennesker dette semesteret fra hele verden. Min gode venninne Megan som er fra Canada var bare utvekslingselev, men vi ble utrolig godt kjent på bare ett semester.

Her er vi på en tur gjennom Champagne-Ardenne som er regionen vi bor i. Vi var så heldige å få være med på en omvisning på et familieeid vingård.

Her er noen andre bilder for å illustrere litt av mye som har skjedd dette semesteret.

Bursdager må feires også, gjerne med middag og vin med gode venner.

Ballet vårt “Yelloween” sponset av veuve clicquot. Ja, du leste riktig.

RiMUN, skolens egne modell FN klubb som jeg er med i.

Når man har tid til å reise bort en helg må man ta den, her i Luxembourg.

Norske delegasjonen i Reims.

Felles UWCere fra Bosnia, Costa Rica, Hong Kong og Costa Rica.

Søte venninner som hjelper meg når jeg sliter meg gjennom det franske språket. Som å forstå at meuf faktisk er den litt mer vulgære versjonen av ordet femme som betyr kvinne. Merci!!

---

Hvor går veien etter Sciences Po? 

Du, litt tidlig å stille dette spørsmålet da, er det ikke det? Det eneste jeg kan si om det er at på Sciences Po er det et obligatorisk tredje år i utlandet. Så da får vi se hvor vinden bringer meg.

BFTF

Hei,

Ja, jeg lever videre selv etter å ha forlatt UWC i Mai. Ville bare dele litt om sommeren jeg hadde da jeg ble valgt ut til å reise på et 4 ukers langt sommerprogram i USA på Purdue University. Det var utrolig spennende og lærerikt, fikk møtt mennesker fra hele Europa og USA. Jeg bodde i en fantastisk vertsfamilie og jeg fikk mulighet til å bo på campus, ikke nok med det fikk jeg også muligheten til å se Chicago, Indianapolis, Washington DC og Philadelphia.

Jeg har skrevet en dagbok fra oppholdet mitt som er publisert på den amerikanske ambassaden i Oslo sin nettside, hvis du er interessert i å høre om mine opplevelser. TRYKK HER

Her med vertsfamilien vår etter vi var ferdig med programmet. 

Det etterlengtete “Takk UWC” innlegget

Som de fleste har lagt merke til og som noen også har kommentert har blogg oppdateringene mine vært like sjeldne som Erna Solbergs valg av røde klær. Likevel er det heller ikke mulig å slutte på UWC uten å takke for meg og for de to årene som er gått. Lite visste jeg at UWC kom til å bli langt fra det jeg hadde forestilt meg, og en perfekt og idealistisk verden viste seg å være umulig også på UWC. Selv om det må innrømmes at dette var kanskje var det nærmeste jeg noen gang kommer.

Det er ingen tvil om at å gå på UWC er synonymt med å møte en rekke utfordringer, det er ikke enkelt å bo med mennesker fra hele verden, det er ikke lett å gå til et helt annet videregående system eller flytte hjemmefra, men en ting er helt sikkert – det er utrolig lærerikt og spennende!

Dette innlegget kan ikke muligens skrives uten å legge til klisjeen om at dette var det klokeste valget jeg noen gang tok, for det er helt sant. UWC ga meg ny motivasjon til å studere mer, oppleve mer og forstå mer.

Når jeg blar gjennom videoer og bilder blir jeg sentimental, men også utrolig takknemlig for at nettopp jeg fikk denne muligheten. Ingenting varer evig og det er bra, disse to årene kommer alltid til å bety masse for meg, men det er noe utrolig spennende å kaste seg ut i et nytt kapittel av livet. Allerede denne sommeren har jeg hatt besøk av 3 venner fra UWC og besøkt en selv. Så selv om det helt klart var et tårevått adjø når jeg tok bussen fra Mostar som fort ble et kjært hjem, var det med en følelse av å ha en ny familie fra hele verden og å ha fullført noe som virket ganske uoppnåelig i begynnelsen.

Tusen Takk UWC!

 

Protester, filmvisning og vaginaer

Når du går inn på UWC bloggen og du ser at bloggen din ikke har blitt oppdatert den siste måneden, da vet du at det er på tide å skrive ett innlegg.

Mye har skjedd siden 22. januar, det som var mest overraskende var kanskje protestene som skjedde på “Spanish square” som er rett utenfor skolen vår. Mens jeg satt og skrev paper 2 i fransk satt elevene ved vinduene og stirret ut og ingen kunne konsentrere seg, vi hadde fått en e-mail tidligere den dagen om at det kom til å være en demonstrasjon til støtte for arbeiderne i Tuzla der privatisering hadde vært et problem på grunn av folk mistet jobbene sine og ikke nok med det har Bosnia&Herzegovina estimert rundt 40-50% arbeidsledighet. De fleste er lei av korrupte politikere og fredsavtalen etter krigen som fungere som grunnloven gjør at byråkratiet er utrolig vanskelig. Det er masse informasjon om demonstrasjonene og min egen mening er at det er bra at det endelig er noe som bli gjort og at folk bryr seg, dette landet trenger virkelig endring for det kan ikke fortsette på denne måten. Selv om det er en debatt i seg selv om man kan oppnå noe med voldelige eller fredelige demonstrasjoner, så viser det seg også hva den internasjonale pressen bryr seg mest om. Det er også veldig interessant å se hvordan pressen kan bestemme hvilken vinkel de ønsker å ta på en artikkel, noen refererte for eksempel til “hooligans” som stod bak demonstrasjonene, men ingen sa noe om den gamle damen som kastet stein og de tusener av folk som stod bak henne. En annen viktig del av disse demonstrasjonene var at det ikke var kroat, bosniak, eller serber mot hverandre, men folket mot regjeringen og det godt å se. For det er ikke så lenge siden krigen selv om det kanskje føles sånn for oss og jeg har lært etter å ha vært her i snart to år at man skal være forsiktig med hvem man prater til og om man skal si “jeg prater litt kroatisk” eller “jeg prater litt bosnisk”.

Folk som ser og støtter demonstrasjonene. (Erika Batiz)

Folk utenfor skolen vår, der demonstrasjonene startet. (Erika Batiz)

“Du er et menneske, jeg er et menneske, hva er forskjellen mellom oss når du tar av deg uniformen din” (Erika Batiz)

Det nye rådhuset (Erika Batiz)

En gammel dame som kaster en stein gjennom vinduet på en annen regjerings bygning (Erika Batiz)

Demonstranter (Erika Batiz)

En annen utrolig kul tilfeldig ting skjedde her om dagen også. Jeg og to venninner satt på skolen rundt klokken fem og plutselig kommer rektor inn og sier at hun har en billett til en filmvisning av en film kalt “The Whistleblower”. Jeg hadde hørt om filmen før og hadde derfor kjempe lyst til å bli med. Filmen handler om trafficking og sex slaver i Sarajevo etter krigen, med et fokus på de internasjonale styrkene og politiet som var bak dette. Filmen er basert på Kathryn Bolkovac som prøvde å hjelpe men fikk sparken som resultat av det. Det som var mest spennende med denne filmvisningen var at Kathryn Bolkovac som filmen handler om var i Mostar og vi fikk mulighet til å stille henne spørsmål og prate med henne etterpå.

Jeg kan ikke si at det er en flott film, for den er veldig sterk, men den er utrolig viktig og etter å ha sett den og pratet med Kathryn Bolkovac var jeg rasende for at det internasjonale samfunnet lot dette skje og at ikke noe er gjort med folk som prøver å si i fra. Jeg anbefaler derfor på det sterkeste å se denne filmen for dette har skjedd i andre land som Afghanistan og Irak, og det skjer mest sannsynlig i Syria nå også!

En siste liten oppdatering var Vagina Monologene som ble fremført igår, de var fantastiske. De var morsomme, triste og alvorlige. Jeg har aldri sett vagina monologer før, men jeg ble imponert over hva studentene på skolen vår klarte å sette sammen på så kort tid. Se etter det på Youtube eller vent til jeg legger ut link til showet som ble fremført her.

Det er vanskelig å oppdatere, siden det er så lenge siden jeg skrev sist, livet her er veldig hektisk og mye skjer på utrolig kort tid.  Nå er jeg snart ferdig med muntlige eksamener og da er det bare skriftlig eksamen i Mai igjen.

Siste innsats

Det er utrolig å tenke tilbake på første skoleuke når det nå er så hektisk, vi er nemlig kommet til vår aller siste termin på UWC, snufs snufs. Ofte noe vi prøver å unngå å tenke på, selv om det kommer til å føles utrolig deilig å bli ferdig med 13 års skolegang er det så trist å vite at jeg ikke bare kan gå ned i kantina og drikke te sammen med venner som har blitt så utrolig nære. Dette er selvfølgelig også grunnen til at dere der hjemme ikke har fått så mange oppdateringer. Mye har skjedd siden Culture Week i oktober, vi har blant annet hatt winter arts festival som var fantastisk med poetry sessions, teater og konserter, alt arrangert av UWC elever. 

Advent celebrations hadde vi også! Winter gala ble også arrangert som er vårt juleball, det er en kjempe fin kveld der alle er samlet og reflekterer over det første halvåret. 

Måtte ta noen bilder fra den offisiell facebook siden til UWC Mostar siden jeg ikke har så mange andre bilder fra den siste tiden. Jeg hadde også en fin vinterferie, selv om jeg alltid lengter til å reise tilbake fordi det er så mange tid som jeg savner her i Mostar. 

De kommende ukene kommer til å være fylt med forskjellige prøveeksamener og interne oppgaver i de forskjellige fagene, men det føles like bra hver gang jeg fullfører en av disse oppgavene og kommer et skritt nærmere å fullføre IB! 

 

Culture week

Det er den tiden av året, culture week er her! Dette er promo videoen Sofia fra Brasil lagde.

Siden sist

Tiden går fort når man har det gøy! Den siste tiden har vært preget av familiebesøk, tur til Kroatia, skoletur til Sarajevo, ferie, bursdag og prosjekt uke. Ikke for å glemme at jeg faktisk prøver å fullføre IB på et vis og det krever litt jobb også.

Det er sesong for granatepler her nå, og de er fantastisk gode.

I år var jeg på prosjektuke i Vukovar og bodde med en veldig snill lokal familie. Vi jobbet med et digitalt historiefortellings prosjekt og jeg tror resultatet kan bli veldig bra. Gleder meg til å se det endelige resultatet og dele det med dere. Vi hadde også utflukter rundt omkring Vukovar og fikk se litt mer av område. Jeg lærte også å spille poker, og jeg var ganske god også 🙂

 

Her er noen fra gruppa vår 🙂

 

Vanntårnet ble ødelagt etter krigen i Vukovar, og har blitt et symbol i byen.

 

Dette er meg, verten vår Boki og Nadia.

Her er forresten et intervju på epostavisen om å studere i utlandet. “Fra Geilo til Bosnia”

Egentlig er det alt for mye som har skjedd siden sist og det er ikke mulig å oppsummere alt i et blogginnlegg, men det er UWC livet, for mye å gjøre og for liten tid.

Ett lite stykke Hollywood

På fjellet i Mostar har vi et skilt der det under krigen stod “Tito, Volimo te” som betyr “Tito, vi elsker deg”. Etter krigen endret de på det og nå står det “BiH, Volimo te” som betyr “Bosnia-Herzegovina, vi elsker deg”.

Sykkel CAS bestemte seg derfor for å sykle opp dette fjellet og se skiltet. Akuratt som man gjør i Hollywood. Det var ganske tøft å sykle bare oppover, spesielt med syklene fra skolen som ikke er i tipp topp stand, men det var likevel en fin tur. Alltid godt å komme seg litt vekk fra tidsfrister og nyte de fine omgivelsene vi har rundt oss. Syntes det fortsatt er veldig trist hvordan vi ikke kan gå mange steder på grunn av landminer, for det er så mange vidunderlige steder her.

 

Harald

Vår nye katt som er utenfor Musala, kjempe søt ikke sant?

Nordmennene kom selvfølgelig med navneforslag, Harald ble det da, etter vår egen Kong Harald. Det morsomme er at jeg aldri forventet at dette navnet faktisk kom til å bli brukt, men nå hører jeg hele tiden noen som bruker navnet.

Neretva rafting

Forrige helg arrangerte skolen rafting tur, noe jeg var med på ifjor også. Likevel var det nye folk som skulle være med i år og jeg elsker å rafte, bade og se mer av landet. I tillegg er ikke prisen skremmende for en nordmann heller; 60 KM (240 kr) for 18 kilometer rafting med lunsj og middag.

Det skal nevnes at det var noen som ble syke av maten og jeg er ganske sikker på at matttilsynet hjemme i Norge ikke hadde tillatt en familie å ta en gruppe med 50 mennesker i sitt eget hus og lage middag til dem på kjøkkenet. Det var virkelig et deilig måltid og vi spise oss gode og mette.

Vi var også utrolig heldige med været, og vi hoppet til og med fra en klippe i elva, badet masse og lot oss rive med av strømmen. Det er alltid like god stemning på klasseturer som dette, jeg gleder meg allerede til vi skal til Sarajevo og stå på ski.

I år var det noen som hadde med kamera, så i år har jeg noen bilder jeg kan vise dere! 🙂

I tillegg nærmer mange viktige frister seg, som sikkert mine co-years rundt om i verden kjenner seg igjen. Men vi tar det som det kommer, først er det helg og denne helgen er det festival i Mostar. Så jeg kjøpte bare dagspass for å se SARS i kveld og jeg gleder meg kjempe masse.